Barsk humor for oss med hår på ryggen

Det er blitt et tegn i tiden at man skal reise til et annet land for å oppleve andre kulturer, og ikke minst se på folk. Vi valgte å ikke være noe verre, og tok turen til Charlottenberg.

Turen langs Riksveg 2 er en opplevelse i seg selv. Riksvegen er full av minner, etter planen skulle denne allerede nå vært fire felts motorvei til Kongsvinger, men i et demokratisk land må man kjenne til de tre gyldne t-er, nemlig ting tar tid.

Første kuriose sted er Opakermoen, et sted preget av fordums storhet og elde, stedet kan nemlig skilte med at her er det meste nedlagt, med to gyldne untak; gatekjøkkenet i enden av Opakermoens svar på Champs de Ellyses, og en annen kreativ næringsdrivende. Skolen er stengt pga lave barnekull, Coop har lagt ned pga manglende omsetning, men en holder stand:

Hva er mer naturlig her i verden enn å kable og å dø? Så hvorfor ikke starte ei sjappe som hovedsaklig selger to ting, nemlig hyttedasser og gravsteiner. Ja, du om du skulle få litt orientalske følerier er det gode muligheter for å skaffe seg et persisk teppe på disse kanter av landet. Neste se- og virderverdighet er spisestedet Sandgrund. Dette vekker minner, her pleide nemlig jeg og min bror å snu skiltet på inngangsdøra slik at det sto “stengt”. Nesten like gøy som å bytte kjønnskiltene på dassene, ja det var på de tider det faktisk eksisterte to kjønn, og det var ikke valgfritt.

En kjapp svingom innom Kongsviner hører med, mest av alt fordi Kongsvinger ligger langs Riksvei 2. Ikke noe galt med Kongsvinger altså, men stasjonsiden av byen har “et pitoresk potensiale”, som en eiendomsmegler ville sagt det. Løst oversatt, her blir det pent om de river heile driten.

Etter Kongsvinger dukker vi inn i de dype skoger, og etter litt kommer vi til Sverige:

Første tettsted er Eda, et koldt og dødt sted? Å nei da, Eda har pasjon: Langs veien lyser det mot oss “PORNOSHOPPEN”. Vel kanskje dette kan slå tilbake på de svenske gläsbygdene, strengt tatt vil vel ikke folketallet stige nevneverdige av at folk sitter hjemme og napper seg i løken til snuskefilmer.

Så er det Charlottenberg, vi vrenger inn på en gledelig halvtom parkeringsplass, løser ut en handlekurv, og så starter showet:

Siden dette er en dannelsesreise må vi se på folk, og du verden her er de i alle varianter, det heter seg at fråtseri er en av de syv dødssynder, og straffen for fråtseri er tydeligvis å dømmes til et liv med hjemmefarget hjemmepermanent og en ettervekst som tyder på at her er det ikke etterfarget så mye siden Bush gikk inn i Irak ( du kan velge selv om det menes 1991 eller 2003,  enough said). Etter en symbolsk handel på Systembolaget går kursen videre mot matbutikken. Du verden vi er trendsettere; så fort vi har forlatt en butikk fylles den opp av andre kunder. De er mange, de har lilla hår og skotskrutet trillebag; de er pansjonister. Etter hva jeg har lest var regimet i DDR rause med å dele ut utreisetilatelser til nettopp pensjonister i håp om at de ikke kom tilbake, er det slik Norge skal møte eldrebølgen? Altså sende de i turistbusser ut av landet? Eller er det mer det at folk fra hele Sør-Norge faktisk setter av nesten et døgn på intens handling. Tyvärr köttbullar, tyvärr Kronfågel, det kjøpes ikke noe chark for vår del.

Kaukasus-kiosken, Somalia-sentret og Midtøsten-markedet; alle av verdens urolige hjørner burde hatt et eget senter; Charlottenberg kan skilte med Balkanboden.

Av en eller annen grunn dumpes alt drittkjøttet fra hele EU i frysedisker langs grensa, aldri før har det vært så liten fare for atomkrig i Norge (med untak av alle årene før atombomba kom), allikvel hamstrer folk. Det har en viss sjarm å se folk som klager over avgiftene i Norge her går bananas, og svir av sine vel nedarbeidede trygdepenger, som igjen betales av alle avgiftene i Norge. Nei du, livet er ikke verdt å leve uten minst 1,8 kilo kjøttboller og 4 X 24 bokser läsk fra Maximat.

Nå våkner urin-stiktene; skygg banen Erwin Rommel; du kan bare parkere Afrikakorpset, parkere panzervognene Hermann von Salza; ingen ting stopper lettere korpulent bingokjerringer  med handlekurven full av chark på jakt etter neste fynd. De viker ikke for høyre, de viker ikke for venstre, de stoler nemlig ikke på noen politkere, og de har om ikke annet tyngdeloven på sin side.

Til slutt går turen til den legendariske godtebutikken, et areal som får et middels norsk svømmebasseng til å fremstå som en telefonkiosk (for de som husker dem). Her bugner fristelsene i kø, og da snakker vi IKKE om kassakøen. Delikat drapert i åpne bokser , som de sikkert ikke har vært minst tjueørtten hender oppi fra ligger huggormer med colasmak, sure saltskaller og annen godis. Butikken kan skilte med flere kvadratmeter E-er enn du finner i NAFs veibok.

Om du føler at du lever usunt, men kan skilte med et moderat sukkerinntak, kan et besøk her anbefales. Du vil nemlig oppdage at du er ganske kjernesunn, kriteriet er at du kjøper under 2,0 kilo smågodt.

Hva har vi så lært av denne dannelsen, fint lite, men artig var det lell, og ja jeg kjøpte huggormer med colasmak. La oss nå håpe de smaker cola, og ikke huggrom.